Bak murene i norske kvinnefengsler sitter det mange mødre. – Det vanskeligste er å ikke være en del av livet hans, forteller «Nora».
«Nora» på Bredtveit kvinnefengsel har en sønn på seks år. Det er mange i fengselet som er mødre, men de fleste har regelmessig kontakt med barna. I «Noras» sak er det barnevernet som har tatt over ansvaret for sønnen. Det er ti måneder siden hun så ham sist. Den gang på et besøksrom på Bredtveit. Da måtte en saksbehandler fra barnevernet overvære samværet. Møtet varte halvannen time; for «Nora» føltes det som to minutter.
Under møtet fikk hun ikke prate med sønnen om fremtiden, om hva som hadde skjedd. Hun fikk heller ikke spørre eller prate om det at hun savnet ham. På spørsmål fra Martine Rand, redaksjonssjef i RøverRadion, svarer «Nora» at det er tøft å være mamma i fengsel, og at sønnen alltid er i tankene hennes. – Han er grunnen til at jeg går på skole og jobber med meg selv.
Lurer på om han kaller meg mamma
«Nora» skal forhåpentligvis snart få treffe sønnen sin igjen, på et besøkshus tilknyttet fengselet. Nora er spent, hun grugleder seg, og lurer spesielt på om sønnen kommer til å kalle henne mamma. «Nora» forteller at sønnen ikke virket redd sist, men at han var skeptisk. Hun håper likevel at det skal gå bra. – Vi skal bake, for det er begge to veldig glade i, enten muffins eller boller med sjokolade.
Dobbel straff
«Nora» sier det hadde vært tusen millioner ganger enklere å sone dersom hun ikke hadde hatt en sønn på utsiden. Hun beskriver det å ikke ha daglig kontakt med ham som det verste med å sitte i fengsel, men mener også det er bedre å få se sønnen sin av og til, fremfor å ikke se ham i det hele tatt. – Jeg vet det høres rart ut, men jeg gleder meg til å lukte ham! Også gleder jeg meg jeg til å klemme ham, til å mose ham skikkelig.
(Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)
Hør innslaget cirka 38:30 min inn i sending:
